AI og åndsverk – fersk avgjørelse fra USA

18. august 2023 kom det en interessant avgjørelse fra U.S. District Court for the District of Columbia i sivil sak 22-1564 (BAH). Dette er en føderal domstol som utgjør førsteinstans for det særskilte distriktet Columbia som har sammenfallende grense med hovedstaden Washington i USA. Saken tar for seg et prinsipielt spørsmål i forholdet mellom kunstig intelligens og opphavsrett. Avgjørelsen er såpass ny at den ikke er rettskraftig i skrivende stund, men selv om saken ankes er det etter min vurdering lite sannsynlig at vi vil se noe annet utfall.

Saksøkeren Stephen Thaler har forklart at han har utviklet og eier flere dataprogrammer som han selv hevder bygger på kunstig intelligens (Artificial Intelligence – AI). Blant disse har han utviklet et datasystem som han ga navnet «the Creativity Machine». Thaler hevder at dette systemet har skapt et billedkunstverk på egenhånd. Han har deretter forsøkt å registrere dette verket for at det skal få sterkere opphavsrettslig status i USA.

Verket heter «A Recent Entrance to Paradise» og er inntatt nedenfor. Det er uklart fra avgjørelsen om tittelen stammer fra Thaler eller dataprogrammet.

I USA får opphavsmannen vern for verket samtidig som det frembringes, forutsatt at dette skjer i et format som er fiksert og i en form som kan observeres enten direkte eller ved bruk av hjelpemidler. Som utgangspunkt kan opphavsmannen imidlertid ikke gå til inngrepssak for amerikanske domstoler uten at verket først er registrert. Det vern som opphavsmannen nyter er altså begrenset fordi håndhevelse av opphavsretten forutsetter registrering. Registrering har også en praktisk betydning ved at det innebærer tidfesting av verket og har betydning for rettens bevisvurdering etter nærmere angitte bevisregler. Regelverket i USA avviker dermed fra det vi er kjent med i Norge, hvor det ikke er krav til registrering.

Registrering skjer ved U.S. Copyright Office (USCO), som er en avdeling under det amerikanske kongressbiblioteket. I dette tilfellet ble registrering nektet under henvisning til at verket ikke var menneskeskapt. USCO tolket regelverket slik at dette er et absolutt krav for at verk skal oppnå status som åndsverk og inntas i registeret.

Thaler påklaget avgjørelsen og bekreftet igjen at verket «was autonomously generated by an AI» og at det ikke forelå «traditional human authorship». Det var altså enighet om faktum, men Thaler fremholdt at en slik autonom frembringelse burde kunne registreres der vilkårene ellers var tilstede. Thaler argumenterte for at eierskapet til verket i slike tilfeller skal ligge hos eieren av det kunstige systemet som har laget verket. Argumentasjonen er her overlappende med saker tidligere omtalt av undertegnede i artikkel i Lov & Data (LoD-2020-142-16), der oppfinnelser skapt av kunstige systemer er blitt søkt patentert i en rekke ulike jurisdiksjoner for å aktualisere debatten om kunstige frembringelser. USCO avslo klagen og oppsummerte sitt standpunkt slik: «[b]ecause copyright law is limited to „original intellectual conceptions of the author,“ the Office will refuse to register a claim if it determines that a human being did not create the work.»

Nærmere undersøkelser viser at det er den samme Stephen Thaler som går igjen i disse sakskompleksene. Thaler samarbeider med Dr. Ryan Abbot som er professor ved University of Surrey School of Law i England. Sistnevnte startet AIP, som står for «Artificial Inventor Project». Det er dette prosjektet som står bak en rekke patentsøknader som har vært og delvis fortsatt er til behandling i flere ulike jurisdiksjoner. Disse søknadene har til felles at det er en AI som står bak oppfinnelsen, og dette åpner for en diskusjon om slike oppfinnelser lar seg patentere – og hvem som i så fall skal ha rett til oppfinnelsen. Dette er da også hele poenget med AIP, å skape debatt og diskusjon rundt AI og innovasjon. Nærværende sak gjelder altså ikke en oppfinnelse, men et kunstverk i form av et AI-generert bilde. Dette åpner opp for en tilsvarende debatt på opphavsrettens område.

Etter at klagen var blitt forkastet fremmet Thaler ytterligere en klage, som ble behandlet av Copyright Office Review Board. Klagen førte ikke frem, og klageorganet ga sin tilslutning til synspunktet om at det kun er menneskelige frembringelser som kan registreres.

Thaler brakte deretter saken inn for retten. Slik saken var lagt frem, skulle retten kun ta stilling til det ene spørsmålet om et verk som utelukkende er skapt av et kunstig system og uten noen menneskelig innblanding kan få status som et åndsverk. Faktum var altså ubestridt og saken gjaldt bare spørsmål om rettsanvendelsen. Samtidig var det fra begge sider bedt om en såkalt «summary judgment», en form for forenklet rettsbehandling som retten fant at det var åpning for i denne saken.

Disse søknadene har til felles at det er en AI som står bak oppfinnelsen, og dette åpner for en diskusjon om slike oppfinnelser lar seg patentere – og hvem som i så fall skal ha rett til oppfinnelsen.

Thaler argumenterte med at det forelå flere eksempler knyttet til overgang av rettigheter fra dataprogram tilbake til utvikleren, og hevdet at dette ga anvisning på at opphavsrett måtte følge et slikt spor. Retten var imidlertid ikke overbevist, og viser til at saken ikke gjelder overgang av opphavsrett, men først og fremst spørsmålet om det på noe tidspunkt har eksistert en slik rett overhodet. Retten spissformulerer dette på følgende måte: «These arguments concern to whom a valid copyright should have been registered, and in so doing put the cart before the horse.»

I en fotnote viser retten samtidig til at Thaler i denne sammenheng overfor retten har argumentert med at hans egen menneskelige innsats ved utviklingen av dataprogrammet, den konkrete anvendelsen og kommandoer til Creativity Machine innebærer tilstrekkelig menneskelig aktivitet. Her får formen for avgjørelsen sentral betydning, ved at en «summary judgment» innebærer at domstolen fungerer som et ankeorgan som etter common law-systemet kun skal vurdere det samme faktum som underinstansen. Retten peker dermed på at det ikke er rom for å vurdere nye anførsler, og at Thaler overfor USCO eksplisitt og gjentatte ganger hadde forklart at frembringelsen var autonom og uten hans innblanding. Dette innebærer at saken er avgjort på dette grunnlaget, som kun tar stilling til den autonome situasjon. Vi får med andre ord ikke trukket opp grensen for hvor mye eller lite menneskelig innsats som skal til, eller hva slags innsats som betyr mest for å møte vilkåret for registrering.

Retten kan dermed enkelt tiltre beslutningen fra USCO: «By denying registration, the Register concluded that no valid copyright had ever existed in a work generated absent human involvement, leaving nothing at all to register and thus no question as to whom that registration belonged.»

Thaler hadde vist til at regelverket rundt opphavsrett er utformet med sikte på å fange opp alle relevante intellektuelle frembringelser, og at det her har skjedd en utvikling fra rene skriftverk til en rekke ulike former for verk som kan registreres. Retten drøfter dette og viser blant annet til the Copyright Act i 17 U.S.C. § 102(a) forutsetter en slik «malleability», altså en fleksibilitet og tilpasningsevne, ved at den omfatter «original works of authorship fixed in any tangible medium of expression, now known or later developed.» (rettens utheving). Det fremheves imidlertid at dette kun går på ulike typer verk, der loven åpner for stadig nye former og utførelser. Den grunnleggende forutsetningen, selve sine qua non som retten formulerer det, er imidlertid at det er den menneskelige kreativitet og skapertrang som skal stå bak frembringelsen. Som eksempel viser retten til en gammel høyesterettsdom fra 1884 i en tvist mellom fotografen Napoleon Sarony og Burrow-Giles Lithographic Company.

Fotografen Sarony anla inngrepssøksmål for markedsføring og salg av fotografens litografi av Oscar Wilde med tittelen «Oscar Wilde No. 18» inntatt nedenfor. Det var snakk om om lag 85.000 solgte kopier av bildet. Saksøkte anførte at den amerikanske grunnloven kun omtalte opphavsrett opp mot «writings» og verk frembragt av en «author», slik at de underordnede reglene i Copyright Act av 1865 måtte anses som ugyldige ettersom disse også omfattet fotografier. Saksøkte la til grunn at fotografier var resultatet av en rent mekanisk prosess som ikke sammenlignes med en kreativ frembringelse, og at et slik verk ikke kunne bære frem noe kreativt konsept eller ide. Sarony vant saken i første instans og ble tilkjent $610. Sarony vant også frem i den føderale US Supreme Court som gjengir følgende oppsummering fra underinstansen om bildet:

Supreme Court diskuterer deretter om det er rom for å utvide begrepet «writing»til å omfatte fotografier, og levner ikke mye tvil på dette punkt: «We entertain no doubt that the constitution is broad enough to cover an act authorizing copyright of photographs, so far as they are representatives of original intellectual conceptions of the author.»

[...] så viser retten til at loven aksepterer nye former for verk, men at det alltid står et krav om menneskelig kreativitet og innsats som en forutsetning.

Tilbake til vår sak om Creativity Machine, så viser retten til at loven aksepterer nye former for verk, men at det alltid står et krav om menneskelig kreativitet og innsats som en forutsetning. Dette oppsummeres presist av dommeren: «Human involvement in, and ultimate creative control over, the work at issue was key to the conclusion that the new type of work fell within the bounds of copyright. Copyright has never stretched so far, however, as to protect works generated by new forms of technology operating absent any guiding human hand, as plaintiff urges here. Human authorship is a bedrock requirement of copyright.»

Det er altså snakk om en «bedrock requirement», et ufravikelig krav som retten ikke kan unngå å legge til grunn i sin vurdering. Samtidig fremgår det av sammenhengen at dette kravet må anses å ligge innbakt på samme trinnhøyde som grunnloven og dens krav til «author». Det følger en diskusjon om dette ordet, om «author» kan åpne for noe ikke-menneskelig. Dette avvises kategorisk. Riktignok anerkjenner retten i en fotnote at det kan åpnes for en diskusjon om ikke-menneskelig levende intelligens kan omfattes av begrepet, men inntar deretter et spenstig sitat i følgende uttalelse i samme fotnote: «Nonetheless, delving into this debate is an unnecessary detour since “[t]he day sentient refugees from some intergalactic war arrive on Earth and are granted asylum in Iceland, copyright law will be the least of our problems.”»

Det slutter imidlertid ikke her, for retten trekker også inn et annet interessant eksempel som må sies å ligge godt ute i grenseland. I saken Urantia Found. v. Kristen Maaherra (1997) var det et spørsmål om opphavsrett knyttet til et skriftverk angivelig frembrakt av et guddommelig vesen. Saken ble behandlet av domstolen i Ninth Circuit, som la til grunn at «it is not creations of divine beings that the copyright laws were intended to protect.». Uansett la domstolen til grunn at den «Contact Commission» som hadde mottatt guddommens uttalelser selv hadde bidratt, først ved å formulere spørsmålene som ble stilt til det guddommelige vesen, deretter ved å gjøre utvalg og sammenstille åpenbaringene slik at helheten i alle fall delvis var et resultat av menneskelig innsats. De guddommelige skrifter nøt dermed også opphavsrettslig beskyttelse.

Tilsvarende gjaldt i saken Penguin Books U.S.A., Inc. v. New Christian Church of Full Endeavor, der en kvinne hadde fylt ut 30 stenografibøker med ord hun mente ble diktert til henne fra en stemme utenifra. Hun hadde deretter arbeidet sammen med to andre personer for å redigere teksten til en bok, som også innebar tilstrekkelig menneskelig innsats.

I en litt annen retning lå saken Kelley v. Chicago Park District, the Seventh Circuit der retten besluttet å ikke anerkjenne opphavsrett knyttet til en kultivert hage, ettersom dette lå utenfor hva som kunne omfattes av begrepet menneskelig frembringelse.

Selvfølgelig måtte retten også omtale en sak som verserte i media en tid tilbake, der en apekatt hadde tatt en selfie. I saken Naruto v. Slater holdt en makak kameraet og knipset et bilde av seg selv. I den saken ble det først vist til at dyr ikke er prosessdyktige, samt at retten la til grunn at lovreglene om opphavsrett utelukkende tildeler rettigheter til mennesker og ikke dyr. I vår sak viser dommeren til at poenget med denne oppramsingen er å underbygge at det ikke foreligger noen rettspraksis i USA der opphavsrett er anerkjent i et verk som ikke opprinner fra menneskelig innsats.

Når man leser denne dommen, er det altså ikke mye tvil underveis om hva som blir rettens slutning. Som nevnt åpner ikke en slik «summary judgment» for å behandle Thalers nye anførsler om hans innsats, men retten drøfter dette på generelt grunnlag i et obiter dictum i de siste avsnittene:

Denne avgjørelsen avgjør altså en sak der utfallet var gitt og går ikke særlig langt inn på den spennende grenselinjen for hvor lavt terskelen kan legges for slik registrering. I Norge, der det ikke er noe krav om registrering, vil diskusjonen gå på selve begrepet åndsverk og hvordan dette oppstår. Det er for eksempel ikke tvil om at det foreligger betydelig skapende og kreativ innsats ved å beskrive et tenkt bilde for en AI. En AI som deretter frembringer ulike alternativer som igjen er gjenstand for videre bearbeiding i et samvirke mellom menneske og maskin. Et slikt eksempel er inntatt i en tidligere artikkel (LoD-2023-153-32) der det er et AI-generert bilde av en kybernetisk AI som utarbeider lover om regulering av AI. Her ligger det en rekke juridiske utfordringer som vi skal få gruble over i tiden som kommer.

I Norge, der det ikke er noe krav om registrering, vil diskusjonen gå på selve begrepet åndsverk og hvordan dette oppstår.

Som sagt innledningsvis er avgjørelsen ikke rettskraftig i skrivende stund. Vi kan legge til grunn at Thaler vil følge linjen vi har satt fra AIP tidligere, der avgjørelser ankes gjennom systemet og drives frem mot siste instans. I akkurat denne saken hadde det likevel vært mer interessant å få en avgjørelse som hensyntar de nye argumentene fremsatt av Thaler. Dersom retten må ta stilling til terskelen for det menneskeskapte der det har vært en arbeidsfordeling mellom AI og en eller flere medvirkende personer, vil dette være spennende lesing. Slik saken er lagt opp nå er det imidlertid ikke sannsynlig at Thaler har noen reell mulighet til å vinne frem.